Stiv og støl til beins i grunn, men stadig ung til sinns. Lever i ei boble, den eneste som
fins.
Verda har si ega dans, han sitter for seg sjøl.
Er det rart en gammal gubbe syns at alt var bedre før.

Alderdomsvise

Femogførti år på verket har tært godt på gammal skrått, en kan skjønne det er trasig og
føles ganske rått.
At dom pynter nedpå verke, hvor folk har jobba seg i hjel,
Før var det blod å svette. Nå står dom flott kledd og selger ræl.

Alderdomsvise

Aldri sku en stakkar klare å finne jenta si. hadde lenge ei i sikte, men rakk aldri fri.
Før´a takka ja ten Gunnar, Han vart ståanes å
glo. Samma kan det væra, nå er dom dæve
begge to

Alderdomsvise

Alle kara ifra verket dom har takke pent for seg
Han er att aleine, byner å gå lei.
Ta å sitta der og vente, langt unna unger han aldri fekk
Ta å sitta der å vente, på å sjøl bli borte vekk

Alderdomsvise

Rett oppi skauen der står det ei stue
Veit akkurat hen, ser det for meg i hue
Hu står sånn å sto samma dan je vart født
For alt je veit så har a sti sånn støtt

Trur det budde en kar der føre krigen en gong
En snål, enkel type sånn som folk skrøner om
Men han blir nok glømt for nå skar stua bort
På grunn ta et vedtak som staten har gjort

Og folket som bor der må fløtta på seg
For her kommer fire felts motorvei
Vekk med skau og dyrke mark
Rydd plass for innovasjon
Maner opp tel
Bygderevolusjon!

Millom bakkar og berg er det nye tier nå
The bigger the better
Klart at alle skal få
Og har du et problem så skar det løses med reform
Ikke spør meg hvorfor, det funker visst sånn

Her er det ikke lenger lensmann
Vi har en lovlaus situasjon
For han er fløtt tel andre sia ta
Bomstasjon
Så penga som sku gått tel gamlehjem går tel motorveg i stelle
Så byfolk får kjørt i 110 tel hytta på fjellet

Og folket som bor her, dom byner gå lei
Ta Symbolsk politikk, uten nonting for seg
Stiller opp på Eidsvolls plass i demonstrasjon
Maner opp tel bygderevolusjon

Ja folket som bor her, dom byner gå lei
Ta Symbolsk politikk, uten nonting for seg
Stiller opp på Eidsvolls plass i demonstrasjon
Maner opp tel bygderevolusjon

Siste tida har vært helvete på jord for meg, på grunn ta et par ord fra deg.
Hade bra

Attme bordet står en tom kjøkkenstol
Der vi pleide drikke kaffi lenge før hanan gol
Da du var frisk og fin
Og je var mannen din

Nå steller je meg sjøl så godt je får tel
Er ikke mye att å stelle for lell
Godt sause inn i depresjoner
Alt er blå toner

Så plutselig så var det bare´n pus og je
Og ingen ta oss skjønner helt at sånt no kan skje
Et hjerte ta gull

Å som je har banne og sverte, je ba til Gud og lissom trodde at det hjerte før du sa.

Hade bra.

Nå finns du ikke lenger her på jorda åt meg mer og
Om hverandre griner je og ler for
Minna som river meg i filler gjør meg også så glad

Å som je har banne og sverte, je ba til Gud og lissom trodde at det hjerte før du sa.

Hade bra.

Je har opplevd sånne før
Som tåler mere en dom bør
Som stadig viker for andre
Og lar seg forandre

Legger livet sitt på is
Følgjer ordre som gis
Som står aleine att tel slutt
Når alt håp har ebbe ut

Ikke bli en ta dom du
ikke rektig så dom du
Ikke bli en ta dom du
Du veit vel bære en det

Sånn som livet ditt har blitt
Må si det minner litt om mitt
Da je sjøl tenkte sånn
Da je sjøl var på bånn

Lå skadeskutt og lei
Aldri kom je non vei
Aldri holdt je et ord
Ingen ære rundt mitt bord

Ikke bli en ta dom du
ikke rektig så dom du
Ikke bli en ta dom du
Du veit vel bære en je

Når du krokrygd en dag står
Værbitt etter mange år
Vis ta tunge tier sjøl
Færre kompetansehøl

Ta da ansvar når du kan
Hjelpe annen sunken mann
Det er din tur tel å gi
Bruk non kloke ord og si

Ikke bli en ta dom du
ikke rektig så dom du
Ikke bli en ta dom du
Du veit vel bære en det

Je var staselig den dagen som je Brudgomm skulle stå
I smokingen has far, med nye mansjettknapper på
Og alle vente spent på bruremasjens orgelbrus
Og far din hold deg stolt i armen i et feststemt herrens hus

Selskapet det vart for alle der en høydaré
Folk klirre fært i glass og je var ikke vond å be
Men brøllupsnatta grein du sårt for han du elske før
Og det var da je begynte skjønne
At du var ta jæval sjøl

Om høsten samma året så vart eldstegutten født
Og gjett om je var stolt da je såg håret hass var rødt
Folk strømme tel i visit var vel klart dom ville se
Je turde håpe ting vart lettere når to var blitt tel tre

Ganske snart så fikk’n lære konsekvens ta mammas skjenk
Var uheldig, fikk velte ner en vase fra en benk
Han grein da je kom hemmat.
“Mamma slo, pappa je blør”
Så vart je stadig mere sikker
At du var ta jæval sjøl

Den dan far min daue satt je vondbråten og lei
Ingen her i verda kunne vel få trøste meg
Du ga meg kalde skuldre, for en mjuk mann je var blitt
Hos deg var ingen sympati, du tenkte kun profitt

For var min var en holden mann, det visste du så godt
Vart uvenns med familien min for hytta og en båt
Je drukne mine sorger jupt i brennevin og øl
Også var je endelig sikker
At du var ta jæval sjøl

Så liste je meg stilt på tå i mange lange år
Og levde i den tru at tia leger alle sår
Fant glede i de unga vi tel verden hadde bragt
Som brått ba meg gå fra deg før je sjøl vart ødelagt

Je hyre inn en advokat, for seint å vara grei
Da du kom hemmat ifra arbe, sku je fresa sånn som deg
Men på trappa der stod presten med beskjed og leit humør
Je tok meg i å smile
For nå var du hos jæval sjøl.

Je satt ei stønn, ved natterstir og titte ut i verda. Her skar je bo, her skar je karre meg fram
Hu låg mørk og litt utrivelig, bakken kald og tæla
Det skar nok gå, men blir å kreve sin mann

For en som går i blinde, føles allting støtt så rart
Je har sånn ferskt i minne, skar det ikke gi seg snart?

Et ekorn flaug i furua, je trudde sånne sov nå
Kanskje som je, var det rastløst i natt
Klarte ikke gjøra ta, sånt en ikke helt kan forstå
At sjøl den lyse dagen brått blir svart

Det kan lure motet ut ta brøstet på en kar
Som har sti fast før og tørste etter svar

Fuglekvitter bynte smått da natta vart tel morran
Sola sådde ork í tomme høl
Sånn at en bitter sutrekopp, som ikke trur sånt går ann tok seg i å dra på smilet sjøl

Det føltes rektig der je satt å deppe littegrann,
nå tar je heller dagen fátt og gjør så godt je kan.

Fysøren vi har det så fint, når vi er oss to.
Når alle andre bare driver på med sitt og vi er oss to.

Når alt je klarer tenke bare handler seg om deg
Og du helt ikke klarer ta aua bort fra meg
Og natta føles evig, men også alt for kort
Og vi er oss to.

Er nesten som om hele verda smiler litt tel meg, når vi er oss to
Men ingen ta dom kan vel smile like pent som deg, når vi er oss to

Sjølom det kommer tunge tier, hvor allting føles dritt
Er je uovervinnelig med deg i livet mitt
For ingen her i verda kan vel hamle opp med sånne folk som oss to

Nesten alle sammen har lagt seg for lengst, unntatt oss to.

Med øret ditt så hører du et hjerte banker spent,
For oss to

Det er så fint å få deg for meg sjøl litt inniblant. Og spør je deg så trur je at du svarer det sant. At all ting i verda liksom detter litt på plass når vi er oss to

Ja det er så fint å få deg for meg sjøl litt inniblant. Og spør je deg så trur je at du svarer det sant. At all ting i verda liksom detter litt på plass når vi er oss to.

Huser du våren du møtte meg, ikke rektig så barsk den gong nei.
Høge skuldre og folkesky, men je fekk oppleve verda på ny

Je hadde gått for å legga meg, men klarte aldri finna ro.
Eplekjekk tullekopp med lopper i blod.

Du fant meg tel rett tid, så je fekk ordne opp med psyka mi
Ser ting sånn je aldri kan se, hjalp meg finne sjelefred.

Du såg meg overalt, men je var aldri der.
Et liv på flukt, ingen relasjon vart nær.
Alltid i veg ved morragry, hvem hadde trudd at je sku finne ly?

Je skulle hoppe ta på neste stasjon, men ved kupèen din stod døra på gløtt.
Tenk at je som aldri turde stole på no´n, sku lande så støtt.

Du fant meg tel rett tid, så je fekk ordne opp med psyka mi
Ser ting sånn je aldri kan se, hjalp meg finne sjelefred.

Huser du våren du møtte meg, ikke rektig så barsk den gong nei.
Høge skuldre og folkesky, men je fekk oppleve verda på ny

Je hadde gått for å legga meg, men klarte aldri finna ro.
Eplekjekk tullekopp med lopper i blod.

Du fant meg tel rett tid, så je fekk ordne opp med psyka mi
Ser ting sånn je aldri kan se, hjalp meg finne sjelefred.

Si meg å skar det bli ta oss når
Vi ikke lenger har no å slåss for
Og står barbent i aska ta no som stakk så djupt

Er lei ta å trekke i tråder og spille
Det er leit at je ikke er den som du ville
Og at ord som handling ikke alltid var så glupt

Men sånn er je skapt.
Vit je har gjort alt som står i mi makt
Prøvd å væra annsles, men det slaget har je tapt.
Det er nå en gong sånn jeg er skapt

Du lurer deg sjøl nok i fra før
Veit at jeg ikke er den som jeg bør
Og at fine ting også en dag må ta slutt

Om du bare kunne vara rasjonell
Veit godt du trur je kan få ting på stell
Og je skulle så gjenne, men håpet har ebbe ut

For sånn er je skapt.
Vit je har gjort alt som står i mi makt
Prøvd å væra annsles, men det slaget har je tapt.
Det er nå en gong sånn jeg er skapt

For sånn er je skapt.
Vit je har gjort alt som står i mi makt
Prøvd å væra annsles, men det slaget har je tapt.
Det er nå en gong sånn jeg er skapt.

Det er sant som je sa
da je så deg i aua
Var sindig, men tydelig og lovte deg at
Sjøl når alt sporer ta
i dom hardeste sjaua
skar je hjelpe deg oppatt, så det blir dag ta natt

og om vegen er en gjenngrodd sti
som er mørk og lang og utrivlig
skar du holde hardt i handa mi
og se at det lysner

vi var sikre om det
da vi danse på roser
om det var je og du, så sku vel alt årne seg
og det holder je ved
mens je forsiktig loser oss
hemmat, så du veit je vil vara hos deg

sjøl når vegen er en gjenngrodd sti
som er mørk og lang og utrivlig
så du kan holde hardt i handa mi
og se at det lysner

Han gikk inn på skauen, tidlig søndagsmorran. Før linnærla kvitre og bygda lå i svart
Han gikk inn på skauen, tidlig søndagsmorran. Tok veska over skuldra, også kom´n
aldri att.

Og det var mange der i bygda som lurte hvor´n var.
Kollega, kamerat. ektemann og far.

Dom gikk inn på skauen i manngard med håp
Langt unna satt reven så lykkelig og åt

Det varte og det rakk i det lange og det breie, ingen kunne finnen, men ingen sku gi opp
Folk kunne vel simpelt hen ikke gå leie av å leite etter en gudsforlatt kropp

Men plutselig en dag var det slutt på sørgli slit.
Det nytta ikke leite mer når bakken var blitt hvit
Så det vart stelt i stand i kjørka da vinterværet kom
Folk samle seg i sorg rundt ei kiste som var tom

Ingen der i bygda kunne helt begripe
At’n hadde rusle før filmen var tatt slutt

Men ingen der i bygda kunne heller vite
Om konflikt og traumer i sinnet til en gutt

Som var livnært litt for lenge på brennvin og hat.
Att’n gikk innpå skauen var kanskje ikke rart

Sjølom’n dro på smilet når’n møtte deg og meg
så mått’n innpå skauen for å finne ro på seg